ILLNESS

Jeg har virkelig et elsk/hat-forhold til våren. Elsker at det blir varmere, grønnere og frodigere. Hater at jeg blir syk annenhver uke.

Jeg er jo allergisk mot alt det er mulig å være allergisk mot (og er ikke spesielt flink til å holde meg unna det heller). Så når lufta, klærne og porene fylles med pollen og annet støv, i tillegg til at jeg omgås med hest, hund, katt og husstøv dagen lang…Da blir jeg syk. Og slik kommer det sannsynligvis til å fortsette en stund. Håper bare jeg blir helt frisk til helga, da jeg skal i konfirmasjon! Men uansett, det passer alltid dårlig å bli syk. Jeg hadde jo planer om å virkelig sette i gang med å få meg jobb denne uka. Hater å utsette ting. Hater å vente. Vil ha alt klart NÅ.

Den ene stemmen i hodet mitt sier: «Du må ordne det, og det, og det og det, og det..ASAP! Og det kommer til å bli et problem, og det kommer til å bli et problem, og det kommer til å bli et problem…«
SAMTIDIG som den andre stemmen i hodet mitt sier «Slapp av, det er ingenting å stresse med. Alt kommer til å ordne seg, og det er virkelig ingen av de tingene som faktisk er problematiske.«

Well well…Skal pakke meg inn på sofaen, sluke to pakker te, og se søppeltv resten av dagen. Jeg får nemlig utrolig dårlig smak på alt når jeg blir syk, og blir rørt av de dårligste reality-/såpeserier. Hjelp.

Musikk som treffer hjerterota

Det er nesten skremmende når en sang treffer deg så direkte. Når teksten kunne ha vært ord fra egen munn, og du bare kan la musikken tale for deg. Det er både vondt og deilig på samme tid.

Håper du setter av noen minutter til å høre og se disse videoene. Det er ikke bortkastet tid. Liker du dem, bør du høre på flere av hennes mindre kjente låter også. Hun har så mye bra! Musikken hennes er ikke depressiv, men reflekterende. Hjelpsom.

Jeg har likt Florence + The Machine lenge. Men nå treffer låtene meg mer enn noen gang. Ikke bare er de vakre, men teksten, dama, stilen…Alt er så sterkt! De setter ord på mye av det jeg føler, og det gir meg ro. Iallefall for en liten stund.

“I want my music to sound like throwing yourself out of a tree, or off a tall building, or as if you’re being sucked down into the ocean and you can’t breathe,” says Florence Welch. “It’s something overwhelming and all-encompassing that fills you up, and you’re either going to explode with it, or you’re just going to disappear.”

Florence writes her best songs when she’s drunk or has a hangover, because that’s when the freedom, the feral music comes, creating itself wildly from the fragments gathered in her notebooks and in her head. “You’re lucid,” she explains, “but you’re not really there. You’re floating through your own thoughts, and you can pick out what you need. I like those weird connections in the universe. I feel that life’s like a consistent acid trip, those times when things keep coming back.”

– http://florenceandthemachine.net/biography

Håper sola skinner hos deg også, og at livet smiler!

Bitterhet og verkende sår

Nå må jeg bare ta opp dette. Det er noe som gnager inni meg. Et gammelt sår som stadig blir rippet opp. Bitterhet.

For en gangs skyld vet jeg ikke hvordan jeg skal formulere meg. Alt blir tyngre og vanskeligere å skrive om, når det sitter dypt i din egen kropp. Hadde noen lagt det frem som tema, uten at det hadde vært selvopplevd, hadde nok fingrene løpt over tastaturet. Men slik er det ikke. Jeg får vondt inni meg av å tenke på det. Og enda verre, jeg skjønner det bare ikke.

Jeg har hele tiden vært blid, pliktoppfyllende og hjelpsom ovenfor andre mennesker. Har aldri hatt av interesse å dra folk ned i søla. Har kanskje til og med vært litt for hyggelig, fordi jeg har vært redd for hva andre skulle tenke om meg.

Til tider har jeg følt meg som en spurvunge i en løveflokk. Voksne mennesker har fulgt med alt jeg har gjort, hver minste bevegelse har blitt iakttatt. Hvert minste ord har blitt snudd. Og monologer har funnet sted, hvor kun vonde ord har blitt sagt. Hvorfor? På grunn av hendelser jeg ikke engang har hatt noe med og gjøre. Fordi jeg er den jeg er. Vi er alle noens døtre eller sønner. Men våre foreldres handlinger og ord, har vi lite med og gjøre.

Skal jeg straffes fordi blodet som strømmer i årene mine er likt noen andres DNA?

Det er viktig å få frem at det er godt voksne mennesker det er snakk om. Ikke ungdommer. Godt voksne mennesker som har rottet seg sammen mot et enkelt bytte. Et barn. Og dette startet tidlig. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7/8 år da det startet. Jeg så det ikke på samme måte da jeg var mindre, som jeg gjør nå. Jeg bærer på så mye bitterhet ovenfor forskjellige mennesker. Nå sitter jeg her med flere år på baken og en munn full av ord jeg sannsynligvis aldri får sagt til de rette. Jeg har prøvd å se meg selv som en annen. Ei lita jente med langt, blondt hår og et smil om munnen. Alltid høflig. Alltid blid. Dere skulle hatt dere en smekk om munnen, alle dere som ødela store deler av barndommen til denne jenta. Hvorfor? Hvordan? Det er så mye jeg vil ha svar på.

Hadde jeg vært en unge som ikke visste hvordan jeg skulle behandle andre, hadde det vært mer forståelig. Ikke greit, for det er aldri greit å behandle barn på den måten. Men mer forståelig.

Det å gang på gang få en kniv i ryggen, når alt man har gjort er å være snill… Den kniven stikker så fryktelig mye dypere, enn de du er forberedt på. Man rekker ikke å reagere, rekker ikke å stramme en muskel. Det er så uventet. Så utrolig urettferdig og feigt.

Å oppføre seg som et troll mot et barn er aldri greit. Aldri. For uansett hvordan barnet reagerer, stikker det dypere enn det ser ut til. Sår heles, men arr forblir.

Den dag i dag har jeg fremdeles problemer med å stole på voksne mennesker. Brent barn skyr ilden, og i dette tilfellet har middelaldrende mennesker vært ilden. Jeg håper dere har det godt med dere selv. At dere ikke har glemt og fortrengt egne handlinger.

Den dag i dag får jeg fremdeles unødvendige kommentarer, drepende blikk fra disse menneskene. Disse menneskene jeg fremdeles prøver å tvinge fram et smil til og et høflig «hei». Jeg håper så inderlig og vel at hjertet deres banker litt fortere når jeg går bort til dere. Jeg håper smilet mitt borer seg gjennom dere. Og jeg håper det gjør vondt.

(bildet er hentet fra http://trill-kimcud.tumblr.com/post/45614835218.)

Speilbildet

Ikke ta på deg skylden for ting du ikke har gjort.

Ikke tro på alt folk sier.

Tro på deg selv.

Ikke beskytt de som ikke fortjener å bli beskyttet.

Ikke godta alt.

Stol på deg selv. Og på de som har gjort seg fortjent til din tillit.

Ikke la andres problemer bli dine egne.

Si det du mener. Høyt og tydelig.

Elsk de du elsker.

Det er ditt liv. Lev deretter.

«Er det forstått?» Speilbilet av mine egne øyne borer seg gjennom meg. Jeg får følelsen av at jeg ser rett gjennom meg selv, og føler meg brått enda mer sårbar. Faen heller, jeg som skal være så sterk. Men hvordan skal jeg kunne sette all min lit på dette usle mennesket?

De harde øynene i speilet har forandret seg, og ansiktet har omformet seg fra et sterkt uttrykk til en ekkel, bekymret grimase.

Faen ta deg. Stå ikke her og rakk ned på deg selv. Stå ikke her og tro at du er noe dårligere enn andre.

Minner hører fortiden til. Fortiden vil alltid være en del av deg. Men fremtiden er din. Fremtiden er nå. La den ikke bli som fortiden. Legg fra deg denne boken. Start på en ny. Det er aldeles ikke for sent. Men skynd deg likevel, livet er for kort til å være ulykkelig.