Nå må jeg bare ta opp dette. Det er noe som gnager inni meg. Et gammelt sår som stadig blir rippet opp. Bitterhet.
For en gangs skyld vet jeg ikke hvordan jeg skal formulere meg. Alt blir tyngre og vanskeligere å skrive om, når det sitter dypt i din egen kropp. Hadde noen lagt det frem som tema, uten at det hadde vært selvopplevd, hadde nok fingrene løpt over tastaturet. Men slik er det ikke. Jeg får vondt inni meg av å tenke på det. Og enda verre, jeg skjønner det bare ikke.
Jeg har hele tiden vært blid, pliktoppfyllende og hjelpsom ovenfor andre mennesker. Har aldri hatt av interesse å dra folk ned i søla. Har kanskje til og med vært litt for hyggelig, fordi jeg har vært redd for hva andre skulle tenke om meg.
Til tider har jeg følt meg som en spurvunge i en løveflokk. Voksne mennesker har fulgt med alt jeg har gjort, hver minste bevegelse har blitt iakttatt. Hvert minste ord har blitt snudd. Og monologer har funnet sted, hvor kun vonde ord har blitt sagt. Hvorfor? På grunn av hendelser jeg ikke engang har hatt noe med og gjøre. Fordi jeg er den jeg er. Vi er alle noens døtre eller sønner. Men våre foreldres handlinger og ord, har vi lite med og gjøre.
Skal jeg straffes fordi blodet som strømmer i årene mine er likt noen andres DNA?
Det er viktig å få frem at det er godt voksne mennesker det er snakk om. Ikke ungdommer. Godt voksne mennesker som har rottet seg sammen mot et enkelt bytte. Et barn. Og dette startet tidlig. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7/8 år da det startet. Jeg så det ikke på samme måte da jeg var mindre, som jeg gjør nå. Jeg bærer på så mye bitterhet ovenfor forskjellige mennesker. Nå sitter jeg her med flere år på baken og en munn full av ord jeg sannsynligvis aldri får sagt til de rette. Jeg har prøvd å se meg selv som en annen. Ei lita jente med langt, blondt hår og et smil om munnen. Alltid høflig. Alltid blid. Dere skulle hatt dere en smekk om munnen, alle dere som ødela store deler av barndommen til denne jenta. Hvorfor? Hvordan? Det er så mye jeg vil ha svar på.
Hadde jeg vært en unge som ikke visste hvordan jeg skulle behandle andre, hadde det vært mer forståelig. Ikke greit, for det er aldri greit å behandle barn på den måten. Men mer forståelig.
Det å gang på gang få en kniv i ryggen, når alt man har gjort er å være snill… Den kniven stikker så fryktelig mye dypere, enn de du er forberedt på. Man rekker ikke å reagere, rekker ikke å stramme en muskel. Det er så uventet. Så utrolig urettferdig og feigt.
Å oppføre seg som et troll mot et barn er aldri greit. Aldri. For uansett hvordan barnet reagerer, stikker det dypere enn det ser ut til. Sår heles, men arr forblir.
Den dag i dag har jeg fremdeles problemer med å stole på voksne mennesker. Brent barn skyr ilden, og i dette tilfellet har middelaldrende mennesker vært ilden. Jeg håper dere har det godt med dere selv. At dere ikke har glemt og fortrengt egne handlinger.
Den dag i dag får jeg fremdeles unødvendige kommentarer, drepende blikk fra disse menneskene. Disse menneskene jeg fremdeles prøver å tvinge fram et smil til og et høflig «hei». Jeg håper så inderlig og vel at hjertet deres banker litt fortere når jeg går bort til dere. Jeg håper smilet mitt borer seg gjennom dere. Og jeg håper det gjør vondt.
(bildet er hentet fra http://trill-kimcud.tumblr.com/post/45614835218.)
Dagsvermer 